– Jeg har levd 57 år som en gående mann, og 22 år som lam mann. Hadde noen gitt meg valget om å ikke bli lam, ville jeg takket nei. Jeg har funnet en så stor glede i begge livene jeg har levd og ville ikke bytte ut noen av delene, forteller Ole Osbakk.
I 2001 våknet Ole Osbakk opp etter en operasjon med beskjeden om at han var blitt lam fra livet og ned. Som Terje Vigen i diktet av Henrik Ibsen, valgte han å sørge i to dager over sin nye livssituasjon. Deretter rettet han blikket sitt fremover.
Livet i rullestol startet han med nesten et halvt års opptrening på Sunnås. Da han kom hjem, var han klar for hva den nye hverdagen skulle bringe. Riktignok med litt prøving og feiling. For Ole skulle ikke rullestolen være noe som holdt han tilbake i livet. Det skulle gi han nye muligheter.
– Jeg tenkte på kona og livet vårt sammen. Jeg ville ikke være en krøpling, for det ville gått ut over oss. Jeg var riktignok lam. Men hun var ikke lam. Og vi var ikke lam. Det har naturligvis blitt mer jobb på henne gjennom årene. Men å kunne benytte seg av de hjelpemidlene som finnes, har gitt oss muligheten til å gjøre det vi ville.
Noen hjelpemidler har han fått gått fra kommunen og NAV via hjelpemiddellageret. Andre løsninger har han funnet opp sammen med gode venner. Ekteparet ønsket å være mer uavhengig og utforske campinglivet. For å få til dette tok paret kontakt med fem ulike campingvognimportører. Dessverre var det ingen som kunne hjelpe dem med å bygge en campingvogn tilpasset Oles rullestol og behov. Men de kom i kontakt med en som kunne hjelpe dem med å bygge om en campingvogn og få den godkjent til deres bruk. Dermed satte paret seg i bilen til Ole, koblet på campingvogna og utforsket livet på veien.
– Med campingvognen på slep på bilen, ferierte vi rundt om i hele Norge og Sverige. Det var en utrolig frihetsfølelse å kunne gjøre som vi ville, sier han.
Men det var ikke bare livet på veien som ga Ole frihetsfølelsen. Hans fritidsinteresser var også viktig og han fortsatte å spille klairnett i Stokmarknes musikkforening. Men det var riktignok med et lite forbehold; at hans musikalske venner ikke skulle forvente at han kom til å marsjere i takt med dem i gata.
– I starten var det nok vanskelig for de rundt meg å vite hvordan de skulle reagere på at jeg nå satt i rullestol. Å ufarliggjøre en slik situasjon med bruk av humor er ganske så effektfullt, forteller han.
I nesten 20 år bodde Ole og kona sammen i deres fire etasjer store hus. Den eneste måten det har vært mulig å gjennomføre, er at Ole har fått en rekke hjelpemidler for å kunne være selvstendig hjemme.
– Det er utrolig hvor mye ulike hjelpemidler som finnes. Muligheten til å enkelt forflytte meg mellom etasjer. Fjernkontroller for å kunne åpne og lukke vinduer. Fjernkontroller for å kunne åpne ytterdøra når vi fikk gjester. Det var egentlig aldri et problem, sier han.
Med hans behov, har han også vært flittig bruker av hjelpemiddellageret i Hadsel.
– Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk til at Furoria skulle overta hjelpemiddellageret. Gjennom årenes løp har jeg kranglet en del med ulike systemer for å få tilgang de til hjelpemidlene jeg ønsket. Jeg var derfor redd for at tilbudet skulle blir dårligere her i kommunen. Men der har jeg tatt feil og tilbudet er minst like bra som det var når kommunen hadde ansvaret, sier han.
– De gutta på hjelpemiddellageret stiller opp uansett. Når de kommer med et hjelpemiddel, hiver de seg rundt for å montere det med en gang. De er suverene å ha, sier ole.
Til tross for at Ole har en positiv tilnærming på livet i rullestol, er det langt fra hver dag som har vært en solskinnsdag for han.
– Jeg skal være ærlig på at jeg har grått mye. Men så har jeg bestemt meg for å prøve å holde fokus på det jeg har, og ikke det jeg har mistet. Selv om beina mine er slappe, er jeg ennå her. Og jeg har hatt mye jeg vil gjøre og oppleve. Et viktig rituale for meg var å se meg selv i speilet hver morgen, smile og si til meg selv «Hei Ole!».
Å snakke fint til seg selv, er noe han har funnet mye styrke i. Det er også noe han har holdt motiverende foredrag om.
– I dagens samfunn er det vanlig å se på det man ikke har, enn det man faktisk har. Men å hele tiden hige etter det du mangler, er ikke en konstruktiv tankegang. For min del kunne jeg hatt mest fokus på at beina mine ikke fungerer. Men det vil ikke gi meg noe positivt i livet. Eller så kan jeg holde fokus på de mulighetene hjelpemidler vil gi meg for å kunne leve det livet jeg ønsker. Og da er mulighetene mange, og kun fantasien som setter en stopper.
Denne tankegangen kom til han allerede da han lå på sykehuset for 22 år siden og han fikk beskjed om at han var blitt lam. Han så på logoen til UNN, som er en pingvin.
– Pingvinen er også en merkelig fugl som må gjøre så godt han kan med det han har. Han har vinger, men kan ikke fly. I min nye livssituasjon var det viktig at jeg gjorde det samme. Jeg ville ikke la meg stoppe bare fordi beina mine ikke ville fungere igjens.
Mottoet hans er noe han har levd etter i mange år. Det både motiverer og inspirerer han..
«Pingvinen er fuglen som ikke kan fly. Ole er mannen som ikke kan gå. Begge ser de etter muligheter.»
